Just a thought...

Jeg elsker Sex & the City. Kjempe gøy serie. Har ikke sett filmen enda, though. Skjønner ikke hvorfor. Har ikke vært på kino på minst ett år og jeg har gått glipp av en haug med gøye filmen. Jeg har til og med en gratis billett liggende. Skjønner ikke hva som er problemet mitt. Har gått glipp av så mange at jeg ikke har kontroll på dem lenger. Hadde vært kult om noen la igjen  forslag til bra filmer jeg bør catch up on.

Jeg tror sex&thecity har vært inspirerende hos de fleste unge kvinnelige bloggerne. Jeg må innrømme selv at det er gøy å høre min egen stemme i hodet når jeg skriver, og da kan jeg bare forestille meg hvor stilig det er når man skriver om fashion, sex & make up. Ja, det er gøy å være Carrie.

Get out alive

En du er glad i er død, din elskede slår opp, et vennskap er over osv. alt dette er ting vi alle må gjennom iløpet av livet. Slikt gjør veldig vondt og setter en ut av spill i en stund. Når noe er vondt trenger man tid, men hvor mye tid er man villig til å gi fra seg? 

Jeg skjønner at det er vanskelig, men alle kommer til et punkt hvor man bare må innse at ting er over og vil aldri bli de samme igjen. Man må bevege seg fremover for å komme noe sted, for å oppdage nye muligheter og viktigst av alt; ikke bli hengende igjen i en slags vond labyrint av den samme gamle smerten. 

Det å gi slipp er vanskelig, men ikke umulig. Det handler nesten bare om å slutte å såre seg selv. Ikke skrape opp gamle minner og dvele på det som var og det som kunne ha blitt. Akseptere ting for det de var, heller huske de fine tidene. For de kan ingen ta fra deg. De kan ingen forandre, og de vil for alltid eksistere i fortiden. 

Selv hater jeg å føle meg svak og i et følelsesmessig kaos, men jeg prøver å innse at ikke alt er kun avhengi av meg. Jeg blir avhengi av andre også, og da gir jeg dem på en måte en liten bit av min lykke som det er opp til dem å ikke kunse. Dessverre finnes det mennesker som gjør nettopp dette. Ikke nødvendigvis hensiktsmessig, men rett og slett fordi de gjør hva som er riktig for dem eller fordi de ikke har noe valg. Mennesker er litt som en rubiks kube. Et trekk er ikke alltid like smart for alle sider, og det er skjeldent man får alle platene ensfarget. (Med mindre du er en av dem som har peiling på systemet i kuben og kan løse den iløpet av 45 sek.) (=

I "Goldsoundz" av Pavement sier de " You can never quarantine the past", og det er sant. Vi må aldri glemme hva som har skjedd oss og aldri blokkere det ute. Live and learn, ikke sant? Vi lærer rett og slett av erfaringer og blir til bedre og sterkere mennesker. Alle har det vondt i blant. Enkelte mer enn andre. Dersom man føler at man har "gått seg vill" og finner ikke veien ut alene, finnes det folk som kan hjelpe. Husk at labyrinten ser best ut ovenifra, ikke når du er inni den.

Yum Yum

Jeg føler meg feit. Jeg vet jeg ikke er det, men likevel føles det sånn. Det er rett og slett for mye av meg. Mer enn det var før. Jeg har ikke gått vesentlig opp i vekt, men likevel vil jeg ned. Det verste er at jeg vet jeg ikke klarer det, jeg klarer ikke å slutte å spise for mye. 

Det er sinnsykt mye press blant jenter når det kommer til mat. Dette er ikke akkurat noe newsflash, men jeg må innrømme  at jeg ikke ble oppmerksom på det før jeg begynte på videregående. Jeg hater at tilnærmet 70 % av samtalene jeg har med mine venninner omhandler mat. Litt synd når man innser at ikke har noe mer interessant å snakke om. Men men, det beste er vel å ha en slags ironisk distanse til det hele. Se på det slik som det er; tull. 

Ikke la det smyge seg inn i bakhodet, slik (jeg nå har innsett) det har gjort med meg. 

Jeg verdsetter mat veldig høyt. Det er jo fantastisk! Hva for et liv er et liv hvor du ikke kan kose deg og smake på det du vil? Det øker jo bare livskvaliteten, mener nå jeg.

Personlig har jeg ikke lyst til å begrense meg, stenge meg selv inne i et bur hvor hvert måltid alltid bare er "helt ok". Huff. Jeg lider ikke av noen form for spiseforstyrrelse. Eller gjør jeg det? Jeg gjør aldri noe fysisk ut av det ihvertfall. Problemet her ligger i at jeg har delt mening; jeg vil bli mindre, men synes slankekurer/ begrensninger blir for dumt. Jeg elsker det der og da, men føler meg som dritt etterpå. Selvmotsigende tulling. 

Det finnes selvfølgelig gyldne middelveier hvor det ikke er nødvendig å stappe i seg mat og heller ikke ta helt avstand fra det. Moderate mengder, right? 

Èn ting jeg vet er at det fungerer ikke slik for meg. Jeg overdriver alltid. Dersom jeg derimot skulle finne en 50/50 løsning vil jeg trolig ikke klare å holde meg til den noe lenge. Jeg mangler total dedikasjon, rett og slett. 

Det er faktisk en egenskap jeg beundrer hos folk. Dedikasjon. Nå snakker jeg selvfølgelig ikke lenger om mat, men generelt sett det å sette seg et mål og oppnå det. Alle har potensiale, men bare få klarer å utnytte det. Er du en av dem, misunner jeg og gratulerer deg sterkt.